- Hovedside>
- Skatt - person>
- Rettssikkerhet i skattesaker – Grunnloven og EMK
Rettssikkerhet i skattesaker – Grunnloven og EMK
Myndighetene plikter å ivareta borgernes rettssikkerhet og visse grunnleggende rettigheter. Dette gjelder også i skattesaker. I Norge har vi ikke en bestemt rettssikkerhetslov, slik som for eksempel Danmark har. Fordi flere regler kun fremgår av overordnede regler, blant annet Grunnloven og den Europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), kan det være vanskelig å orientere seg om hvilke rettigheter du kan ha i en skattesak.
I denne artikkelen får du svar på ni spørsmål om sentrale rettigheter som ivaretar skattepliktiges rettssikkerhet i skattesaker.
Menneskerettighetene skal ivareta grunnleggende verdier som frihet, likhet og menneskeverd. I ytterste konsekvens kan domstolene, med Høyesterett i spissen, slå fast at de andre statsmaktene, som f.eks. skattemyndighetene, har krenket menneskerettighetene. Dette kalles domstolskontroll og er i seg selv en menneskerettighet.
I skattesaker er det omdiskutert hvilken rekkevidde menneskerettighetene skal ha. Enkelte bestemmelser er generelle og gjelder i alle typer saker. I saker som gjelder tilleggsskatt, straff og tvangsinnfordring vil bestemmelsene som hovedregel få anvendelse.
Utgangspunktet er at jo mer inngripende et vedtak eller en beslutning er, desto større grunn til at rettigheten får anvendelse.
Hvem er vernet?
Menneskerettighetene verner naturlig nok fysiske personer, men også juridiske personer som selskaper, organisasjoner osv. er vernet. I hvilken grad juridiske personer er omfattet av konvensjonsvernet kan imidlertid stille seg forskjellig for ulike bestemmelser. Men for de bestemmelser som er aktuelle for skattesaker, vil som utgangspunkt juridiske personer også være vernet.
Hvilke bestemmelser ivaretar rettigheter og rettssikkerhet?
Mange av bestemmelsene som sikrer rettigheter fremgår av saksbehandlingsreglene for forvaltningen. I skattesaker er det hovedsakelig skatteforvaltningsloven som gjelder, men i enkelte tilfeller er det de mer generelle reglene i forvaltningsloven som gjelder. Ved innfordring av skattekrav er det saksbehandlingsregler i skattebetalingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven som ivaretar rettssikkerheten.
I tillegg er det flere bestemmelser i Grunnloven del E som ivaretar rettssikkerheten. Norge har også gjennom vedtakelse av Menneskerettsloven forpliktet seg til å følge internasjonale konvensjoner som også ivaretar rettssikkerheten.
Sentrale konvensjoner er blant annet:
- Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK),
- Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)
- Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller (SP)
Også EØS-avtalen vil kunne ivareta borgernes rettigheter. Reglene om dette fremgår av EØS-loven.
Det som er viktig å merke seg at Grunnloven, menneskerettsloven og EØS-loven er regler som har høyere rang enn de ordinære lovene. Det betyr at hvis vanlige lovbestemmelser som regulerer samme forhold, kommer i konflikt med de overordnede reglene, skal disse trinnhøyere reglene gå foran de vanlige lovbestemmelsene.
Hva betyr lovkravet (legalitetsprinsippet)? – Grunnloven § 113
Legalitetsprinsippet er et generelt prinsipp som følger av Grunnloven § 113.
Prinsippet innebærer at myndighetene må ha et grunnlag i «lov» for å gjøre inngrep. Et inngrep kan være et vedtak, men også en faktisk handling.
Skattemyndighetenes inngrep kan typisk være å:
- fastsette et krav om å betale skatt
- fastsette et krav om gebyr eller straff, for eksempel tvangsmulkt eller tilleggsskatt
- gi et pålegg om å gi opplysninger, gjennomføre ransaking
- gi et pålegg om trekk i lønn for å betale skatt
Bruk av fysisk makt og tvangsmidler krever altså også rettsgrunnlag.
Både lovbestemmelser, forskrifter og domstolenes praksis kan være et rettsgrunnlag. Det sentrale er at regelen må være tilstrekkelig klar og forutberegnelig. Regelens rettsfølger må fremgå klart. Dette innebærer et krav om at lovgiver ikke må utforme for upresise lovbestemmelser, og at skattemyndighetene ikke må tolke eller bruke lovbestemmelsene utover hva det er grunnlag for.
EKSEMPEL:
Det er regler om at skattemyndighetene ikke kan endre skattegrunnlaget utover bestemte frister (som utgangspunkt 5 år). Skattemyndighetene kan ikke endre skattegrunnlaget selv om de skulle mene det er feil.
Ved tolkingen av klarhetskravet må Høyesterett også vurdere lovkravet slik det er utformet etter EMK og Den europeiske menneskerettsdomstolen. Ved ileggelse av tilleggsskatt vil lovkravet i EMK art. 7 få direkte anvendelse.
Hva innebærer retten til likebehandling? – Grunnloven § 98
GODT Å VITE!
Retten til at «alle skal være like for loven» innebærer at det ikke skal skje forskjellsbehandling. For fysiske personer er det i tillegg et forbud mot å bli diskriminert.
Av dette følger at det som hovedregel alltid vil være forbudt å legge vekt på personlige kjennetegn ved vurdering av skatteplikt, f.eks.;
- kjønn
- etnisitet
- politisk syn
- organisasjonsmedlemsskap o.l.
Prinsippet følger av Grunnloven § 98 i tillegg også i de sentrale menneskerettskonvensjonene, se bla. SP art. 2 første ledd og art. 26, ØSK art. 2 andre ledd og EMK art. 14.
Retten til likebehandling innebærer at skattemyndighetene ikke kan unnta inntekt fra skatteplikt i ett tilfelle, for så å skattlegge et helt tilsvarende tilfellet. Det er imidlertid ikke enhver forskjellsbehandling som vil krenke retten til likebehandling. Det er den usaklige forskjellsbehandling som vil være ulovlig. Det betyr at forskjellsbehandlingen som har en objektiv og rimelig forklaring, og som fremgår av loven, vil være lovlig (legitim).
EKSEMPEL:
Det vil ikke være usaklig forskjellsbehandling eller diskriminering om skattemyndighetene treffer ulik avgjørelse i to tilsynelatende like saker fordi det faktiske forhold er forskjellig. Videre vil det som utgangspunkt heller ikke være usaklig forskjellsbehandling at skattemyndighetene kontrollerer enkelte skattepliktige og ikke alle.
Domstolen har i stor grad akseptert at det kan være forskjellige skatteregler for de som bor i Norge og de som bor i utlandet (og dermed bare er begrenset skattepliktig hit). I slike tilfeller kan imidlertid EØS-reglene få betydning. EØS-reglene har egne bestemmelser om diskriminering.
Hva innebærer retten til rettferdig rettergang? – Grunnloven § 95 og EMK art. 6
Retten til rettferdig rettergang er en sentral og grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. Slik regelen er utformet er det i utgangspunktet bare rettergang for domstolene som omfattes. Disse rettighetene er imidlertid også kommer til uttrykk gjennom de saksbehandlingsreglene skattemyndighetene plikter å følge.
Formålet med saksbehandlingsreglene er altså å sikre at prosessen er rettferdig;
- myndighetenes saksbehandling skal være betryggende
- avgjørelsene skal bli riktige
- den enkeltes rettssikkerhet skal ivaretas
Prinsippet innebærer at det skal være likevekt mellom partene («equality of arms»). Det betyr for eksempel at skattepliktige må gis en rimelig mulighet til å presentere sin sak – inkludert bevis.
Retten til en rettferdig prosess vil arte seg forskjellig alt etter som det er tale om kun spørsmål om skatt («sivil sak») eller om saken også gjelder tilleggsskatt som anses som straff («straffesak») eller om det gjelder tvangsinnfordring.
Effektiv og forsvarlig saksbehandling – skatteforvaltningsloven, forvaltningsregler og EMK art. 6
Effektiv og forsvarlig saksbehandling gjelder for alle typer saker og sikres for eksempel gjennom regler om
- forhåndsvarsling og retten til å uttale seg (kontradiksjon)
- foreløpig svar og saksbehandlingstid
- plikt til å gi veiledning
- innsyn
- at avgjørelser skal være begrunnet
- habilitet slik at avgjørelser blir upartisk, saksbehandlingen blir uhildet, at det ikke tas utenforliggende hensyn og sikre tilliten til forvaltningen
- regler om taushetsplikt
Kravene som stilles må veies opp mot hverandre. Det er ikke opplagt hvilke av flere hensyn som skal veie tyngst. Her kan også skattemyndighetene og skattepliktige ha motstridende interesser.
EKSEMPEL: Kravet til rask og effektiv saksbehandling vil lett kunne komme i konflikt med kravene til grundig og forsvarlig saksbehandling. I slike tilfeller vil det overordnede prinsipp om at prosessen skal være rettferdig og at det skal være likevekt mellom partene kunne gi veiledning.
Avgjørelser må også bygge på korrekte faktiske forhold. I skattesaker er det som utgangspunkt skattepliktiges egne opplysninger som legges til grunn. Skattepliktige plikter etter loven «å opptre aktsomt og lojalt slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt». Det innebærer at skattemyndighetenes utredningsplikt er mindre enn på andre forvaltningsområder. Men skattemyndighetene plikter også å foreta en fri bevisvurdering og bygge på det som totalt sett er mest sannsynlig. Kan skattemyndighetene fastsette det faktiske grunnlaget ved skjønn, skal skjønnet settes til det som fremstår som riktig ut fra opplysningene i saken.
Et eksempel hvor flere hensyn må vurderes er i skattemyndighetenes avgjørelse av om en sak skal tas opp til endring.
- Les mer om: Endring av fastsetting uten klageadgang
I saker om tilleggsskatt eller saker hvor det skjer inngrep i andre rettigheter, skjerpes kravene til saksbehandlingen. Utgangspunktet er at jo mer inngripende et vedtak eller beslutning er, desto større grunn til å sikre rettighetene (forholdsmessighetsvurdering).
Rett til ikke å tvinges til å vitne mot seg selv/erkjenne seg skyldig (selvinkrimineringsvernet) – EMK art. 6
Retten til en rettferdig rettergang innebærer også en rett for en siktet eller tiltalt til ikke å tvinges til å bidra til egen straff-fellelse ved å vitne mot seg selv (eller sine nærstående), eller å erkjenne seg skyldig. Siktede kan heller ikke tvinges til å fremskaffe dokumenter eller andre bevis som taler mot ham.
I skattesaker er ikke grensen klar for når skattepliktige har status som siktet.
Domstolen har avklart at skattepliktige har status som siktet når han har mottatt varsel om ileggelse av tilleggsskatt. Skattepliktige kan også få status som siktet hvis skattemyndighetene gjennomfører faktiske handlinger som er inngripende, som for eksempel ransaking. Men det er også klart at det må foreligge noe mer enn undersøkelser eller kontrolltiltak i ordinære forvaltningssaker.
I enkelte saker vil det være en glidende overgang for når skattepliktige får status som siktet. Det ser ut til at domstolen i Strasbourg (EMD) legger vekt på om kontrolltiltaket tar sikte på en mulig sanksjonssak og om informasjonen som kreves kan være relevant for ileggelse av sanksjon, selv om ikke det uttalte formålet med informasjonsinnhentingen er å skaffe grunnlag for en sanksjonssak.
I skattesaker vil selvinkrimineringsvernet være en viktig begrensning i den plikten skattepliktige har til å gi opplysninger under en kontroll. Er skattepliktig siktet, kan skattemyndighetene normalt ikke gi pålegg om aktiv medvirkning til undersøkelser for å avklare grunnlaget for tilleggsskatt eller straff. Bestemmelsen gir imidlertid ikke skattepliktige rett til å forhindre fremskaffelsen av inkriminerende bevis. Hvis skattemyndighetene finner frem til eller påviser de aktuelle dokumentene hos den skattepliktige, vil ikke dette krenke retten.
Hvis bevisene er innhentet på ulovlig måte, er utgangspunktet at skattemyndighetene ikke kan bruke dem i sak om tilleggsskatt og straff.
- Les mer om: Bokettersyn
Uskyldig inntil skyld er bevist (uskyldspresumsjon) – Grunnloven § 96, 2. ledd og EMK art. 6
Retten til rettferdig rettergang innebærer også at enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Regelen er inntatt i Grunnloven § 96, 2. ledd, SP art. 14 nr. 2 og følger også av prinsippene i EMK art. 6. Om når man skal anses siktet i saker om tilleggsskatt som er straff, se ovenfor under selvinkrimineringsvernet.
Uskyldspresumsjonen innebærer at skattemyndighetene må bevise at vilkårene for å ilegge straff (tilleggsskatt) er tilstede. Høyesterett har fastslått at myndighetene må bevise med «klar sannsynlighetsovervekt» at vilkårene for straffeskatt/tilleggsskatt er tilstede. Det kreves altså «sterkere» bevis til for å ilegge tilleggsskatt enn for å pålegge skatteplikt. Ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt må det strafferettslige beviskravet – utover enhver rimelig tvil – være oppfylt.
Det forhøyede beviskravet gjelder blant annet vilkåret om at
- skattepliktige må ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger
- opplysningssvikten har ført til eller kunne ha ført til skattemessige fordeler
- størrelsen på den skattemessige fordelen, som danner grunnlaget for beregning av tilleggsskattens størrelse. Dette innebærer at tilleggsskatten i enkelte saker beregnes av et lavere beløp enn det som er lagt til grunn for skatteplikten.
Uskyldspresumsjonen er ikke til hinder for at tilleggsskatt kan ilegges etter objektive kriterier så lenge den skattepliktige har anledning til å anføre unnskyldelige forhold.
Regelen om uskyldspresumsjonen er bakgrunnen for at skattemyndighetene ikke kan kreve at ilagt tilleggsskatt må betales før vedtaket er endelig (etter klage eller dom).
Rett til å få behandlet en sak om tilleggsskatt innen rimelig tid – EMK art. 6
Retten til rettferdig rettergang innebærer også en rett til å få en sak om tilleggsskatt (som er en straffesiktelser) avgjort innen rimelig tid. Prinsippet følger av flere høyesterettsdommer.
Hvis saksbehandlingen tar for lang tid, må straffen reduseres eller helt falle bort.
EKSEMPEL:
Skattemyndighetenes saksbehandlingstid ble på henholdsvis 11 og 8 år ansett for å krenke retten til rimelig tid, slik at tilleggsskatten bortfalt.
I en annen sak ble imidlertid en saksbehandlingstid på 8 år og 6 måneder ikke ansett for å krenke retten.
Om retten er krenket beror på en konkret vurdering av saken. Lang saksbehandlingstid krever en forklaring. For eksempel vil komplekse saker kreve lengre saksbehandlingstid enn enklere saker. Er årsaken til den lange saksbehandlingstiden skattepliktiges forhold, for eksempel at skattepliktige stadig utsetter frister for å svare på spørsmål, så innebærer ikke det at retten er krenket.
Skyldes den lange saksbehandlingstiden total inaktivitet i saksbehandlingen fra myndighetenes side, så må slik liggetid kompenseres. I en sak for Høyesterett ble en samlet inaktivitet på syv til åtte måneder ikke ansett å gjøre en krenkelse av retten til «rimelig tid», men Høyesterett uttalte at dette forhold måtte tas hensyn ved straffutmålingen. En inaktivitet på 15 måneder til 2 år vil som utgangspunktet krenke retten. For eksempel vil lang saksbehandlingstid i Skatteklagenemnda innebære at tilleggsskatten settes ned eller faller bort.
Fristen begynner å løpe fra tidspunktet skattepliktige er varslet om at tilleggsskatt ilegges. Hvor lang tid som har gått må løpende vurderes under saksbehandlingen av skattemyndighetene og domstolen.
Det er foreslått en ny bestemmelse om en mer skjematisk kompensasjon for ikke-økonomisk tap når vedtak om tilleggsskatt ikke er truffet innen rimelig tid. Forslaget innebærer at skattemyndighetene gir en kompensasjon tilsvarende kr 1834 (1 rettsgebyr) pr måned. Vi mener forslaget ikke er tilstrekkelig utredet, og at det vil gi dårligere rettigheter og rettssikkerhet for skattepliktige.
- Du kan lese høringssvaret her: Høringssvar fra Codex Advokat Oslo AS
Rett til forsvarer – EMK art. 6
Det følger av retten til rettferdig rettergang at skattepliktige har rett til forsvarer i saker om tilleggsskatt. I motsetning til vanlige straffesaker, er det imidlertid ikke gitt særskilte og forutsigbare regler om retten til forsvarer i saker om tilleggsskatt.
Høyesterett har lagt til grunn at retten til forsvarer i saker om tilleggsskatt skal følge reglene i rettshjelploven. I rettshjelploven er det imidlertid lagt til grunn at det ikke gis fri rettshjelp i saker om skatt. I et rundskriv er det imidlertid lagt opp til at det i særlige tilfeller kan gis fri rettshjelp etter bestemmelsene om rettferdig rettergang i den Europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6. Så langt vi er kjent med har det imidlertid ikke vært gitt fri rettshjelp i saker om tilleggsskatt. Rekkevidden av bestemmelsen er derfor ikke klar.
Skattepliktige har selvsagt rett til forsvarer/advokat for egen regning. Får skattepliktig medhold i at det ikke skal ilegges straff, er det imidlertid ikke klart om skattemyndighetene plikter å dekke kostnadene. Skattemyndighetene synes å vegre seg for å tilkjenne erstatning dersom de har tatt feil. Det har imidlertid blitt avsagt flere dommer og hvor skattepliktige har fått erstattet sitt tap som gjelder kostnader til forsvarer.
Får bestemmelsen som verner privatlivets fred, anvendelse i skattesaker – Grunnloven 102 og EMK art. 8?
Både Grunnloven § 102, EMK art. 8, SP art. 17 sikrer borgerne rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Skattemyndighetene plikter altså å sikre at deres myndighetsutøvelse ikke krenker denne retten. Bestemmelsen er bakgrunnen for at skattemyndighetene som utgangspunkt ikke kan gjennomføre ransaking i private hjem.
- Les mer om: Bokettersyn
Hvor langt vernet rekker i saker som gjelder skattekontroller, er ikke avklart. For eksempel har lovgiver ment at det må foreligge særlige forhold for at et pålegg fra skattemyndighetene om å gi kontrollopplysninger skal stride mot retten til privatliv etter EMK art. 8. Høyesterett har imidlertid vist til at myndighetene «må ha for øye balansen mellom de beskyttede individuelle interessene på den ene siden og de legitime samfunnsbehovene som begrunner tiltaket på den andre».
I saker som gjelder innfordring av skattekrav, er bestemmelsen klar.
I slike saker er det regler som begrenser skattemyndighetenes rett til blant annet å kreve
- tvangsfullbyrdelse av innestående på bankkonto som skal dekke skattepliktiges vanlig livsopphold (husleie for inntil 3 måneder)
- trekk i lønnsinntekt for det som kreves til vanlig livsopphold
Bestemmelsen kan også verne retten til å drive næringsvirksomhet.
EKSEMPEL:
Et spørsmål om tvangssalg av en drosjesjåførs bil for å dekke et skattekrav, kan innebære en krenkelse hvis dette innebærer at drosjesjåføren taper retten til inntekt. Skattemyndighetene plikter i slike tilfeller å vurdere om salget av bilen vil være et forholdsmessig inngrep i den konkrete sak. Se også nærmere nedenfor om vern av eiendomsretten.
Gjelder vern av eiendomsretten i skattesaker – EMK protokoll 1 art. 1?
I utgangspunktet har staten relativ vid adgang til å sikre betaling av skatter, avgifter og bøter.
På den annen side så er det også klart at enhver har rett til å nyte sin eiendom i fred, se EMK art protokoll 1 art. 1. Bestemmelsen beskytter individer og juridiske personer mot vilkårlige inngrep i deres eiendom, eller rettere sagt i deres formue i vid betydning. Det innebærer at skattemyndighetenes inngrep må være nødvendige og forholdsmessige.
I en sak fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) ble innkreving av et skattekrav ansett for å innebære en krenkelse av eiendomsretten. Saken gjaldt Rousk mot Sverige, og hvor svenske innfordringsmyndigheter krevde tvangssalg av familieboligen til Rousk. På auksjonsdagen var skattekravet på mindre enn 7000 kroner. Tvangssalget var en krenkelse av både bestemmelsen om vern av eiendomsretten og vern av privatliv og hjem.
Kan myndighetene ilegge både straff og tilleggsskatt for samme forhold (dobbeltstraff) – EMK protokoll 7 art. 4?
Et sentralt prinsipp er at ingen skal undergis straffeforfølgning to ganger for samme forhold.
I flere dommer fra den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er det lagt til grunn at bestemmelsen får anvendelse på tilleggsskatt («forvaltningssporet») og ved ordinær domstolsbehandling («straffesporet»). Utgangspunktet er at det ikke både kan ilegges tilleggsskatt og straff for samme forhold.
Ved vurdering av hva som skal anses som samme forhold, er det avgjørende om de to straffebestemmelsene inneholder samme hovedelementer («the same essential elements»). Det sentrale er at samme faktiske handling («identical facts or facts which are substantially the same») ikke kan straffes to ganger. For eksempel vil ikke det ikke være i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning at en skattepliktig blir ilagt tilleggsskatt for manglende oppgitt inntekt for deretter å bli straffedømt for manglende regnskapsførsel.
Bestemmelsen innebærer imidlertid at parallell forfølgning ikke vil innebære brudd på bestemmelsen. Om det er lovlig parallell forfølgning, avhenger av om det er ”nær saklig og tidsmessig sammenheng” mellom sakene.
Hva gjør jeg hvis skattemyndighetene gjør feil?
Myndighetene plikter å ivareta borgenes rettssikkerhet og rettigheter. Det er imidlertid alltid en viss risiko for at skattemyndighetene vil ha fokus på å ivareta samfunnsoppdraget sitt; å passe på at skatt blir fastsatt og betalt.
Har skattemyndighetene gjort feil kan du klage. Retten til å klage, og skattemyndighetenes mulighet til å omgjøre beslutningene sine er viktige regler for å ivareta skattepliktiges rettssikkerhet.
Hvis skattemyndighetene ikke omgjør beslutningen sin eller unnlater å gjøre noe, så kan du også klage. Alt etter som hva saken gjelder kan du klage til Skatteklagenemnda, Skattedirektoratet eller Sivilombudsmannen. Alternativt kan du også få saken prøvd for domstolene. Det er viktig å være oppmerksom på at det løper frister for slike klager.
- Les mer om: Klage på skatteoppgjøret
Er du usikker på om skattemyndighetene behandler saken din rett er det klokt å ta kontakt med en advokat som er godt kjent med de regler som ivaretar din rettssikkerhet i tillegg til de materielle skattereglene.
I Codex Advokat har vi lang erfaring i å bistå klienter i spørsmål som gjelder rettssikkerhetsspørsmål i skattesaker. Det er bare å ta kontakt for bistand.
Vi bistår klienter over hele landet.