- Hovedside>
- Domstolsnytt>
- Dom: Lånefinansierte spareprodukter
Dom: Lånefinansierte spareprodukter
Høyesterett avsa 28. februar 2012 dom HR-2012-436-A i sak som gjaldt spørsmålet om to privatpersoners lånefinansierte kjøp av et sammensatt investeringsprodukt helt eller delvis skulle settes til side etter avtaleloven § 36.
Sammendrag fra Lovdata:
Saken gjelder spørsmålet om to privatpersoners lånefinansierte kjøp av et sammensatt investeringsprodukt helt eller delvis skulle settes til side etter avtaleloven § 36.
Halvor Lognvik og sønnen Harald kjøpte etter råd fra en finansiell rådgiver i Storebrand andeler i Storebrands sammensatte produkt «Indeksobligasjon Allokering II 2006-2010». Kjøpet ga rett til tilbakebetaling av det investerte beløp, fratrukket tegningsomkostninger, ved løpetidens slutt. Eventuell avkastning avhang av utviklingen i den beste av tre forhåndsdefinerte investeringsprofiler. Produktet var dermed dels et lån til Storebrand, og dels et kjøp av en rett til indeksavhengig avkastning.
Lognvikene finansierte kjøpene med lån til flytende rente i Storebrand. Lånene ble gitt med sikkerhet i deres VPS-konti. Innbetalingene under lånene dekket avdrag på tegningskostnader, etableringsgebyr for lånet, termingebyrer og renter på hovedstolen. Lånene ble ikke utbetalt, men motregnet mot hovedstolen ved forfall. Renten var den samme som på første prioritets pantelån innenfor 80 prosent sikkerhet. Etter hvert som rentenivået steg, økte også de månedlige innbetalingene på lånene. Lognvikene tok derfor kontakt med Storebrand og ga uttrykk for at de ikke hadde anledning til å betale så høye beløp. De ble da meddelt at de kunne innfri lånet. Lognvikene stanset da innbetalingene, gjorde gjeldende at avtalene var ugyldige og krevde at Storebrand skulle tilbakeføre de innbetalte beløpene. Storebrand avviste kravet, anså lånet som misligholdt, og Lognvikenes andeler ble tvangsinnløst.
Lognvikene vant hverken frem i tingretten eller lagmannsretten, og anket til Høyesterett.
For Høyesterett gjorde Lognvikene gjeldende at karakteristika ved indeksobligasjonen – det forhold at den dels var et lån til Storebrand og dels at usikkerheten knyttet til en positiv avkastning på investeringen var temmelig stor – sett i sammenheng med den omstendighet at investeringen var lånefinansiert i Storebrand, medførte at det var i strid med avtaleloven § 36 å gjøre avtalene gjeldende etter sin ordlyd. Det ble uttrykkelig presisert at det hverken ble gjort gjeldende at betingelsene knyttet til kjøp av andeler i indeksobligasjonen isolert sett rammes av avtaleloven § 36, eller at betingelsene knyttet til lånet gjør det.
Høyesteretts flertall – dommerne Arnesen, Kallerud, Falkanger og Stabel – fant at de opplysninger banken hadde gitt om indeksobligasjonen og elementene i den medførte at et kjøp av andel fremsto som oversiktlig i den forstand at tapspotensialet var tydelig og at det var usikkerhet knyttet til sannsynligheten for avkastning. Disse forholdene ble også forklart og konkretisert i møter mellom Lognvikene og Storebrand. Det var dermed ikke i strid med avtaleloven § 36 å gjøre betingelsene etter indeksobligasjonen gjeldende etter sin ordlyd.
Ved å lånefinansiere kjøpet i Storebrand, lånte Lognvikene av Storebrand for å låne til Storebrand. Flertallet fant imidlertid ikke grunnlag for å differensiere mellom lånefinansierte kjøp og kjøp finansiert på annen måte ved vurderingen i henhold til avtaleloven § 36. Flertallet forkastet anken.
Mindretallet – dommer Endresen – fant at avtalen måtte settes til side i medhold av avtaleloven § 36. I tillegg til ubalanse mellom partenes ytelser, vektla mindretallet at allerede konstruksjonen ensidig ivaretok bankens interesser, at det ikke var opplyst om risiki og avkastningsmulighet på en adekvat måte, og at banken hadde opptrådt som rådgiver for de ankende parter. Avtalen burde da modifiseres slik at den ble begrenset til en direkteinvestering i de underliggende opsjoner.
Vi bistår klienter over hele landet.