Sammendrag fra Lovdata:
Saken gjaldt hvorvidt eiendom og bygninger ved eiendomsskattetakst skal verdsettes etter substansverdi eller etter omsetningsverdi der konkret salgssum foreligger.
Aksjene i Sydvaranger AS ble i 2006 overtatt av Tschudi Shipping Company AS for 102 millioner kroner. Da aksjene ble solgt, var det ingen virksomhet i selskapet. Av vederlaget for aksjene kunne man ut fra selskapets balanse utlede at eiendomsmassen i transaksjonen var blitt verdsatt til ca. 50 millioner kroner.
Den sakkyndige ankenemnd i Sør-Varanger kommune fastsatte i 2008 eiendomsskattegrunnlaget for Sydvaranger AS til 118 959 000 kroner. Selskapet anla søksmål og gjorde blant annet gjeldende at verdsettelsen bygget på uriktig lovforståelse. Det ble anført at aksjetransaksjonen i 2006 hadde vist at verdien av eiendomsmassen bare var 50 millioner kroner, og at denne salgssummen skulle legges til grunn som eiendommenes omsetningsverdi etter byskatteloven § 5. Selskapet fikk medhold i tingretten, ment tapte i lagmannsretten på dette punktet.
Høyesterett kom enstemmig til at lagmannsretten hadde bygget på riktig rettsoppfatning når den hadde bygget på at eiendomsskattegrunnlaget etter langvarig rettspraksis som hovedregel skal fastsettes til eiendommens substansverdi (gjenanskaffelsesverdi med fradrag for slit og elde), jf. Rt. 1974 side 332, Rt. 1987 side 129, Rt. 1987 side 1290, Rt. 1991 side 98, Rt. 1999 side 192 og Rt. 2007 side 149.
Sydvaranger AS (som senere har skiftet navn til Tschudi Kirkenes AS) hevdet forgjeves at substansverdi, som et uttrykk for eiendommens objektiviserte omsetningsverdi, bare er en hjelpeberegning i mangel av konkret salgssum. I Rt. 1994 side 333 (Tydaldommen) slås det på side 337 fast at den salgsverdi bestemmelsen viser til, ikke er den pris en kan oppnå i markedet for eiendommen på det aktuelle tidspunkt, men en tenkt pris som fremkommer når en ser bort fra særlige forhold knyttet til den enkelte eiers utnytting av eiendommen. Høyesterett uttalte at tolkningen i Tydaldommen har god støtte i lovforarbeidene fra 1909.
Selskapet hadde for nemnda ikke anført, og følgelig heller ikke dokumentert, at avkastningsverdien var lavere enn substansverdien. Det var derfor ingen saksbehandlingsfeil at nemnda ikke hadde tatt opp dette spørsmålet, jf. Rt. 1991 side 98 på side 102 og Rt. 1987 side 1290 på side 1305.
Lagmannsretten hadde under dissens kommet til at nemndas vedtak etterlot tvil om selve substansverdiberegningen var gjennomført på riktig måte, og opphevde vedtaket av den grunn. Høyesterett kom imidlertid til at vedtaket var gyldig ettersom slik tvil ikke forelå. Kommunen ble derfor frifunnet etter avledet anke over lagmannsrettens dom.
