Oppsummering fra domstol.no:
Høyesteretts dom, 12.09.2012, HR-2012-01759-A, (sak nr. 2012/492), sivil sak, anke over dom
Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter (advokat Morten Søvik) mot Statoil Holding AS (advokat Harald Willumsen)
Dommere: Endresen, Webster, Bull, Falkanger, Matningsdal
Saken gjaldt spørsmål om fradrag for tap ved avhendelse av et heleiet tysk kommandittselskap kan nektes med den begrunnelse at det tyske selskapet ved anvendelse av fritaksmodellen i skatteloven § 2-38, må anses å tilsvare et norsk aksjeselskap. Transaksjonen ville da falle innunder ordningen, og fradrag for tap ville være avskåret.
Ved en konsernintern transaksjon i Hydro-konsernet oppstod det i 2005 et tap på ca. 1,6 milliarder for det overdragende selskap ved overdragelse av aluminiumsvirksomheten i Tyskland. Tapets størrelse var ikke bestridt. Den tyske virksomheten var eiet gjennom et tysk kommandittselskap med en selskapskapital på 10 000 euro som i sin helhet var innbetalt av kommandittisten, og det var denne kommandittandelen som ble overdradd. Kommandittselskapet hadde for øvrig en innbetalt egenkapital i størrelsesorden 8,6 milliarder. Komplementarselskapet, som var eiet av et annet selskap i Hydro-konsernet, hadde 25 000 euro i aksjekapital, og dette utgjorde også egenkapitalen i selskapet. Komplementarselskapet hadde ingen eierandel, og skulle heller ikke på annet grunnlag delta i selskapets overskudd eller underskudd. Komplementarens inntekter var begrenset til 5 % avkastning på egen innbetalt aksjekapital.
Ledelse og styring av det tyske selskapet avvek betydelig fra de regler som gjelder for et norsk aksjeselskap. Komplementarselskap hadde, i hvert fall som utgangspunkt, ansvar for ledelse og styring. At disse funksjoner er lagt til et annet rettssubjekt enn det selskap som vurderes, utgjorde i hvert fall en betydelig formell forskjell fra det norske aksjeselskap.
Kommandittselskapet var etablert i tråd med kravene etter tysk rett, men Høyesterett kom, som de tidligere instanser, til at det tyske selskapet måtte klassifiseres etter norsk rett, ved vurderingen av om selskapet måtte sies å tilsvare et norsk aksjeselskap.
Høyesterett kom til at komplementaren ikke etter norsk rett kunne anses som deltaker i det tyske kommandittselskapet. Styringsfunksjonen ble ikke ansett tilstrekkelig. Kommandittistens ansvar var begrenset til innbetalt selskapskapital, og det var da ikke noen deltaker som hadde ubegrenset ansvar. Det tyske selskapet omfattes da direkte av aksjelovens definisjon av et aksjeselskap, og Høyesterett fant at heller ikke de øvrige omstendigheter i saken kunne føre til at selskapet ikke måtte anses å tilsvare et norsk aksjeselskap. Fradragsrett var dermed avskåret.
Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter ble tilkjent sakskostnader for alle tre instanser.
